Hvorfor jeg har sansen for René Magritte

Ikke skal jeg påstå at jeg har peiling på kunst. Men jeg vet i det minste hva jeg liker og misliker. Og jeg har stor sans for René Magritte.

At han visstnok tre ganger meldte seg inn i kommunistpartiet, får så være. Han var ikke av typen som brukte eller misbrukte kunsten for å propagandere for politikk. Ellers som han selv sa det:

- Det er like få grunner for at kunst skal være wallonsk som at den skal være vegetarisk!

For ham var kunsten tydeligvis det viktigste, ikke selve kunstverkene. En gang da kona fikk ham og noen venner med på en tur til Nederland, ville de inn på en utstilling med Frans Hals. Men René sa klart fra at Loulou var ikke interessert i bildene til Hals. Og Loulou var hans lille hund. Så i stedet satte han seg ned på en kafé og drakk seg full på advocaat.

Han hatet kulturelle turer. Etter å ha sett Keops-pyramiden, kom han med den lakoniske kommentaren:

- Ja ... mye slik som jeg forventet.

For ham var reproduksjoner like gode som originaler. Han kommenterte ofte at han hadde samme behov for å se et originalmaleri som å lese det originale manuskriptet til en bok.

Tro hvordan han ville reagert på at noen nå stjal et av hans malerier verdsatt til en fem, seks millioner kroner? Selv ser jeg for meg hvordan han i himmelen nå lager et millionmaleri. Dvs. et maleri av den samme summen penger.

PS. Av en eller annen grunn får jeg en Momo-følelse når jeg ser bildene hans, og en Magritte-følelse når jeg leser Momo. Tro om det det var Magritte som inspirerte Michael Ende, eller omvendt?