Mulig jeg er naiv. Men jeg tror faktisk at Magnus Stangeland er et ærlig og lovlydig menneske. Og jeg tror han føler seg ganske bitter og forbanna når han nå blir tiltalt. Jeg må også innrømme at jeg er så menneskelig at jeg føler littegranne skadefryd når jeg ser at en politiker også havner i fella fordi reglene er for kompliserte. Som sagt tror jeg han handlet i god tro. Men det gjorde også mange andre borgere av dette samfunnet.
- Folk som ble tiltalt,
- ble dømt
- og måtte sone.
Det virker for meg som om Stangeland ikke helt skjønner at han nå faller som offer for et system han selv var med å vedta? Se bare på hvordan han reagerer:
- Jeg synes det er feigt at jeg sitter igjen som svarteper når 40 andre stortingspensjonister, deriblant to statsministere, har gjort det samme, sier Magnus Stangeland til VG.
En naturlig reaksjon. Men er det ikke også litt
feigt å bare se oppover i maktpyramiden? Hvorfor ser han ikke nedover? Hvorfor bryr han seg ikke om alle de andre som har opplevd det samme som han selv?
Og hvis vi først går vekk fra det juridiske og snakker om ikke-juridiske ord som
feigt. Hvorfor ikke se på begrepet
rettferdighet. Åpent spørsmål til Stangeland:
Hvor rettferdig mener han at det var å motta de godene han fikk?
Viser til:
Ifølge tiltalen mottok Stangeland fra 2004 til 2006 pensjon fra Stortinget, samtidig som han fikk både fast lønn, styrehonorarer og fri bil.
Om dette var juridisk lovlig, er noe rettsvesenet må avgjøre. Men selv han kan vel ikke betvile at
han fikk både fast lønn, styrehonorarer og fri bil samtidig med
pensjon fra Stortinget